Frarådningsplikt i kredittkjøp

18.10.2006 — Forbrukerombudets høringsuttalelse til Justisdepartementet vedrørende frarådningsplikt i kredittkjøp

1 Innledning

Viser til Justisdepartementets høringsbrev av 04.07.2007 og NOU 2007:5 om frarådningsplikt i kredittkjøp.

Jeg vil i det følgende knytte noen kommentarer til Banklovkommisjonens utredning og  forsøke å besvare de spørsmål som departementet har oppstilt i høringsbrevet.

2.1 Bør det innføres en frarådningsplikt i kredittkjøpsloven?

Jeg har i lang tid tatt til orde for å lovfeste en frarådningsplikt ved kredittkjøp og ser derfor positivt på at det nå fremmes forslag om dette. Mitt fokus i forhold til frarådningsplikt har først og fremst vært knyttet til avtaler om rammekreditt og avbetalingskjøp. Enkeltopptak av kreditt innenfor en tidligere inngått kredittavtale, typisk ved bruk av kredittkort/faktureringskort, har jeg til nå ikke vurdert som veldig aktuelt i forhold til en frarådningsplikt.

Når en forbruker pådrar seg gjeld, vil den økonomiske betydning for den enkelte kunne være like stor i forhold til gjeld som faller inn under kredittkjøpsloven, som den er for gjeld som omfattes av finansavtaleloven. Jeg mener derfor at det er unaturlig å operere med en frarådningsplikt kun i forhold til gjeld som omfattes av finansavtaleloven. Gjeld som faller inn under kredittkjøpsloven vil på grunn av høye renter og gebyrer ofte være relativt sett kostbare sammenlignet med lån som faller inn under finansavtaleloven. Samtidig vil forbrukere som i utstrakt grad benytter seg av kreditter erfaringsmessig ofte være i en økonomisk sett presset situasjon slik at de er mer utsatt for ytterligere kredittkostnader. Behovet for en frarådningsplikt synes derfor å være på sin plass.

Det vil ofte kunne være tilfeldig hvorvidt en kredittfinansiering faller inn under finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven. Jeg finner derfor at det er dårlig sammenheng i regelverket at en frarådningsplikt ved gjeldsopptak skal være avhengig av hvilken lov som regulerer forholdet.

En frarådningsplikt i kredittkjøpsloven vil jeg videre anta at kan ha en positiv effekt gjennom den preventive virkning dette kan ha for kredittytere som i dag ikke foretar en tilfredsstillende kontroll av debitors økonomiske forhold i forkant av innvilging av kreditt.

Utenfor finansavtaleloven har man i dag måttet basere en eventuell frarådningsplikt på det ulovfestede prinsipp om lojalitet i kontraktsforhold. Under henvisning til Rt. 1959 s. 1048 har Bankklagenemnda før finansavtalelovens ikrafttredelse ansett låneavtaler ugyldige fordi långiver måtte forstå at det var tale om et «håpløst foretagende». En lovfestet frarådningsplikt vil gjøre det lettere for forbrukeren å oppnå lemping av en slik kredittavtale, enn hvor dette følger av ulovfestede prinsipper. Samtidig vil en frarådningsplikt pålegge kredittyter en undersøkelsesplikt og en plikt til å vurdere blant annet debitors økonomiske stilling.

Jeg stiller meg på bakgrunn av dette generelt svært positiv til at det foreslås innført en frarådningsplikt i kredittkjøp.

2.2 For hvilke kredittavtaler bør en frarådningsplikt gjelde?

I første rekke må rammekreditter/kontokreditter utvilsomt omfattes av frarådningsplikten. Jeg mener dette må gjelde uavhengig av om rammekreditten ytes av en finansinstitusjon direkte, etter søknad fra forbrukeren, eller om kreditten etableres gjennom selgere som er tilsluttet en kredittordning, typisk i forbindelse med kjøp av løsøre. Videre må også lånekjøp åpenbart omfattes av frarådningsplikten da det her ofte vil være tale om kredittbeløp av betydelig størrelse.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for eksplisitt å unnta noen kredittavtaler, som for øvrig er omfattet av kredittkjøpsloven, fra frarådningsplikten. Dersom det blir et klart behov for avgrensinger av frarådningspliktens virkeområde vil jeg anta at praksis vil trekke opp grensene her, herunder eksempelvis avgrense mot svært små beløp.

2.3 Hvem bør være underlagt en frarådningsplikt?

Jeg slutter meg til Banklovkommisjonens forslag om at kredittyter må underlegges en frarådningsplikt. I forhold til spørsmålet om også selger bør underlegges en frarådningsplikt finner jeg det nødvendig å knytte noen kommentarer.

Når det gjelder vilkåret «forbrukerens økonomiske evne» vil jeg anta at selgeren i de fleste tilfeller ikke vil ha den nødvendige kjennskap til forhold på forbrukerens side som kan tilsi at en frarådningsplikt vil inntre. Likevel kan det tenkes tilfeller hvor selgeren får opplysninger i forbindelse med salget som går ut over det kredittyter er i besittelse av. Dette vil eksempelvis kunne være tilfelle hvor kjøper betror seg til selger om at han er i en presset økonomisk situasjon som medfører at han ser seg nødt til å finansiere kjøpet gjennom kreditt. Det kan også tenkes tilfeller der selger har personlig kjennskap til andre økonomisk relaterte forhold på kjøpers side som tilsier at kreditt ikke burde ytes.

Selgers frarådningsplikt synes likevel å være mest aktuell i forhold til vilkåret «andre forhold». Dette kan blant annet relateres til forhold ved salgstingen i seg selv eller til formålet med kjøpet. Selgeren står nærmere enn kredittyter til å foreta en helhetsvurdering av salgssituasjonen ut fra den kunnskap han måtte ha om salgstingen og dens egenskaper, forbrukerens formål med kjøpet og øvrige opplysninger forbrukeren har gitt ham.

For de tilfeller at selger markedsfører og formidler kredittfinansiering på vegne av en kredittyter vil det i alle tilfelle være naturlig å underlegge også selger en frarådningsplikt. Dersom kredittyter i disse tilfellene finner at kreditt bør frarådes vil jeg anta at det vil være selger som må formidle denne frarådningen til forbrukeren.

I slike tilfeller vil selgeren opptre på vegne av kredittyteren. Departementets alternative forslag til bestemmelse vil derfor også omfatte disse situasjonene.

Banklovkommisjonen begrunner selgers selvstendige ansvar i hovedsak med vilkåret «andre forhold» som blant annet vil kunne omfatte forhold knyttet til varens egenskaper eller til avtaleinngåelsen. Jeg kan ikke se at en frarådningsplikt i disse tilfellene tilfører forbrukeren rettigheter utover det som allerede kan utledes av forbrukerkjøpsloven. På bakgrunn av dette finner jeg grunn til å stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig å lovfeste en selvstendig frarådningsplikt også for selgeren. Jeg frykter her at man vil få en regel som er vanskelig å praktisere samtidig som den ikke gir forbrukeren materielle rettigheter av betydning.

Departementet reiser videre spørsmålet om hvordan frarådningsplikten praktisk kan oppfylles i tilfeller hvor selger er pålagt å fraråde kredittopptak. Sammenholdt med det forhold at det i mange tilfeller, praktisk sett, er selger som må formidle frarådning fra kredittyter til forbrukeren vil denne problemstillingen være aktuell uavhengig av om selger ikke direkte skulle være omfattet av en frarådningsplikt.

Grunnet forholdene rundt salgssituasjonen og kravet om skriftlig frarådning antar jeg at det vil være hensiktsmessig å standardisere frarådningen i noen grad. Jeg ser her for meg at det utarbeides skriv som er tilpasset de vanligste grunnlagene frarådningen kan bygge på og som kan påføres forbrukerens navn, kredittbeløp etc. Dette vil selger kunne gi forbrukeren med pålegg om å lese gjennom dette før han endelig bestemmer seg.

Jeg finner dessuten at det vil være hensiktsmessig at forbrukeren med signatur bekrefter at han har lest og forstått frarådningen og at selger beholder kopi av denne bekreftelsen. Jeg vil anta at dette vil være helt avgjørende for at frarådningsplikten i praksis skal ha den ønskede effekt. Sammenlignet med låneopptak som følger finansavtaleloven vil kredittavtaler etter kredittkjøpsloven ofte inngås raskere og under mer stressede omstendigheter. Det er derfor avgjørende at det sikres at skriftlig frarådning ikke gjennomføres ved at selger utleverer et standardskriv, sammen med øvrige papirer i anledning avtalen, for deretter å inngå kredittavtalen. Et krav om skriftlig bekreftelse fra forbrukeren vil etter mitt syn sikre den notoritet og solennitet rundt frarådningen som forholdene rundt avtaleinngåelsen for øvrig må antas å være lite egnet til å ivareta.

Hvor det er tale om etablering av avtale om kreditt gitt i form av et kredittkort vil jeg anta at frarådningsplikten praktisk kan gjennomføres ved at et frarådningsbrev sendes forbrukeren eller overleveres denne personlig. Jeg antar da at forbrukeren har tid og anledning til å vurdere innholdet i frarådningen slik at et krav om skriftlig bekreftelse ikke er like nødvendig i disse tilfellene.
2.4 Innholdet i en frarådningsplikt

I forhold til vilkåret for når frarådningsplikten inntrer støtter jeg Banklovkommisjonens forslag om at det skal være tilstrekkelig at kjøperen «bør overveie» dette. Ut fra størrelsen på de beløp det normalt er tale om etter kredittkjøpsloven vil det antakelig svært sjelden bli aktuelt at en person innvilges en kreditt, samtidig som man må anta at vedkommende «alvorlig bør overveie» å gjøre dette. I motsetning til lån etter finansavtaleloven vil en forbruker kunne ha svært mange mindre gjeldsposter underlagt kredittkjøpsloven. Samlet sett kan den økonomiske byrden som følger av disse bli svært omfattende. Jeg vil samtidig anta at det skal relativt mye til før en forbrukers økonomiske situasjon tilsier at en «bør overveie» å kredittfinansiere et enkelt kjøp. For det tilfelle at en forbruker «bør overveie» en enkel kredittavtale isolert mener jeg dette derfor bør være tilstrekkelig for at en frarådningsplikt skal inntre. Jeg støtter på denne bakgrunn fullt ut Banklovkommisjonens forslag på dette punktet og tiltrer begrunnelsen i NOU 2007:5 pkt. 5.3.5.

2.5 Virkninger og effektivisering av frarådningsplikten

Jeg stiller meg bak Banklovkommisjonens forslag om å knytte en lempingsadgang til tilfeller av unnlatt frarådning.

Når det gjelder spørsmålet om sanksjoner hvor det utelukkende er kredittyter som kan bebreides for utelatt frarådning, finner jeg det mest naturlig at det her fortas en lemping av betalingsforpliktelsen mellom forbrukeren og kredittyter uten at dette berører avtalen mellom selger og forbruker. Jeg anser sanksjonene som Banklovkommisjonen nevner for å være så vel praktiske som virkningsfulle i denne sammenheng og vil følgelig gi dette min tilslutning.

Med vennlig hilsen

Bjørn Erik Thon
Forbrukerombud

23.11.2017

Vil vite kva drosjeturen kostar på førehand

Kundane må få vite kva drosjeturen kostar før dei set seg i bilen, meiner Forbrukarombodet. Ombodet ønsker også meir prisinformasjon på nett og på plassar passasjerane ferdast.